Tilbake

Venezia - en magisk labyrint
(Aftenposten)

Her fantes Europas største skipsverft. Der et seilskip ble bygget på én eneste dag. Men dette var i republikken Venezias storhetstid, for 3-500 år siden. Idag står de 27 verftene i Arsenale og andre, gamle industriområder og gaper tomt. Nå beundres denne unike byen på grunn av sine broer, sine kanaler, sine kroer, sine bygninger, sine kunstverk - sin skjønnhet. Hvis man våger seg inn i labyrinten, utenfor de merkede ''løypene'', er en reise til Venezia en reise i et magisk landskap.

 Broene

Opprinnelig besto Venezia av en gruppe små øyer som etterhvert ble knyttet til hverandre med broer. Først trebroer, senere steinbroer. I lang tid var broene uten rekkverk og trappetrinnn. De var flate, slik at de mange hestene, som en gang tilhørte byens fremkomstmidler, med letthet kunne bevege seg over.

Venezia huser to av verdens mest berømte broer; Ponte di Rialto fra 1591, og Sukkenes bro (Ponte dei Sospiri) som knytter Dogepalasset til den gamle fengselsbygningen. Og akkurat som Sukkenes bro bærer sitt navn på grunn av fangenes sukk mens de gikk over broen, forteller de fleste av byens broer noe om denne spesielle byens historie.

Puppenes bro (Ponte delle tette) fikk sitt navn i en tid da byens unge herrer ofte var til sjøs og levde langer perioder i mannsmiljøer. Resultatet var en - for Venezias myndigheter - bekymringsfull økning av homoseksualitet. Derfor bestemte Dogen at byens gledespiker skulle by frem sine nakne bryster fra vinduene i området omkring nettopp denne broen, i håp om å vekke til live den heteroseksuelle tiltrekningen.

Knyttnevenes bro (Ponte dei pugni) er en tidlig versjon av dagens boksering. Her foregikk slagsmål helt fra 1200-tallet, blant annet mellom to av byens største distrikter. Slosskampene var så velorganiserte at til og med franske Henrik 3. ble invitert til å overvære en slosskamp her i 1574.

De partertes bro (Ponte dei squartai) vitner om et brutalt kapittel i Venezias historie. Selv om Dogen var kjent for sitt svært demokratiske styre, var han ikke nådig mot dem som forbrøt seg mot rebublikkens lov. Mange av forbryterne fikk hugget av ulike kroppsdeler før de tilsist ble halshugget. I området omrking denne broen ble kroppsdelene utstilt til innbyggernes skrekk og advarsel.

Kroene

Ingen bør forlate Venezia uten å ha spist og drukket på minst én av de rustikke, gamle kroene, de såkalte ''baccari''. Turistbrosjyrene forteller sjelden om dem, for det er her venezianerne selv spiser. På en ''baccaro'' kan man vanligvis velge mellom noen få retter på en enkel meny eller man kan gå frem til glassdisken og peke ut et knippe med ''småsnacks'' - såkalte ''cicchetti'' - som man betaler porsjonspris for. ''Cicchetti'' som er laget av grønsaker, fisk eller kjøtt, kan også spises stående ved disken med et godt glass rødvin eller en lokal ''prosecco'' - musserende hvitvin.

Den typiske ''baccaro''en Cantina Do Mori , et stenkast fra Rialto, har røtter tilbake til 1462. En mørk, liten kro der venezianere går innom for å ta seg en liten ''bit'' stående ved disken og et kanskje et glass jordbærdruevin (fragolino). Hvis man vil handle vinflakser står valget mellom 600 merker.

På ''baccaro''en Corte Sconta kan man sette seg inne eller ute i den vakre gårdsplassen og innta stedets fiskespesialiteter. Dersom man valger den kombinerte forretten, der den ene lille delikatessen serveres etter den andre, vær obs på prisen og på at dette vanligvis holder for et helt måltid. Hvis man fortsatt er sulten, kan mere mat bestilles i etterkant.

Også på kroen Al Mascaron kan man sitte ned i det lille lokalet ved de gamle trebordene og bestille for eksempel en utmerket veneziansk lever med polenta (fegato alla veneziana).

Når restaurantene og kroene stenger ved 22-tiden kan man fortsatt være sosial blant annet på kroene Codroma, Irish pub, Haigs bar eller på en av utekaféene på Piazza Santa Margherita.

Kanalene

Gondolen er Venezias mest berømte farkost, men den er slett ikke alene på kanalene. Både ambulansebåter, brannbåter, begravelsesbåter, passasjerbåter, fraktbåter og politibåter beveger seg på kanalene som tilsammen danner et eget nettverk av vannårer i byen. Et av de største problemene for båttrafikken er dagene med høyvann. Da er det nemlig umulig å passere under broene og trafikken blir lammet.

En gondoltur er for mange turister en drøm som raskt kan gjøre et stort inngrep i ferieøkonomien. Mange gondolførere skrur opp prisen, men det er mulig å prutte og å vise til de fastsatte tariffene: Femti minutters gondoltur i en båt som rommer fem personer koster 70.000 lire (ca.350 kr). Deretter påplusses 35.000 lire (ca.170 kr) hvert 25.minutt. Kl.20 begynner nattaksten.

Å ta en av de vakre Riva-taxiene i mahogni koster adskillig mer. 27.000 lire (ca.130 kr) de første 7 minuttene, deretter 500 lire (kr.2) hvert 15.sekund. Dersom ferieøkonomien ikke tillater en gondoltur er det mulig å oppleve en mini-gondoltur over Canal Grande for en billig penge. På grunn av de få broene over den store kanalen frakter gondoler passasjerer over. På bykartet står overfartsstedene avmerket (traghetti) og en tur, stående i en gondol, koster 500 lire (kr.2).

Øyene

Venezia ligger midt i den venezianske lagunen. Vannet er bare noen få meter dypt, der det ikke er gravet dype furer for større skipsfart. Lagunens barriere mot havet er tre lange øyer, en av dem er Lido. Den store lagunen er et frodig, men sårbart landskap, full av små og store øyer. Noen av dem er bebodd, andre er store fuglereservater.

På den lille øya Isola San Lazzaro degli Armeni finnes Europas største armenske kultursenter med kloster, kirke og et stor bibliotek. Også det vakre fransiskanerklostret på øya San Francesco del Deserto tar imot besøk i helgene. Her er det mulig å overnatte for den som ønsker noen kontemplative dager i stillhet. Lille Torcello ble ekstra berømt etter at Ernest Hemingway bodde her i lange perioder. Øya huset en av de første bosetningene i lagunen. Mange kommer på dagstur hit for å besøke middelalderkatedralen og spise på en av de fire restaurantene.

Fargesprakende Burano er yndig, her bor mange fastboende, en stor del av dem er fiskere. Ifølge en gammel tradisjon har hver boligenhet sin egen farge. Øya Murano er tett befolket og huser den verdenskjente glassindustrien. Ikke langt unna ligger kirkegårdsøya San Michele der berømtheter som Igor Stravinskij og danseren Diaghilev er begravet.

Kjøpmennene

Kjøpmannen i Venedig er ikke bare kjent gjennom Shakespeares skuespill. Venezia har århundrelange kjøpmannstradisjoner. Å handle er noe venezianerne kan og er stolte av. Handelstanden har stor politisk makt, kanskje ikke så rart når turismen er den største inntektskilden. Sist sommer viste kjøpmennene sin styrke da de blokkerte all trafikk inn og ut av Venezia i protest mot en ny lov. Turistministeriet i Roma hadde bestemt at alle ''juggelboder'' skulle fjernes fra Markusplassen. Kjøpmennenes protest bar imidlertid ikke fram og Markusplassen er fortsatt befriende fri for de fargeskrikende bodene med plastjuggel og grelle souvenirer.

Butikkene ligger i de mest trafikkerte gatene, de dyreste og lekreste omkring Markusplassen. Litt rimeligere priser fra Rialto og opp mot togstasjonen. Det er sjelden mulig å prutte, men det er lurt å se seg om etter de gunstigste prisene. Venezia er imidlertid ikke lenger så mye dyrere enn andre italienske byer. Maskemakerne er verdenskjent, prisene varierer noe og maskene finnes også i lær. De mange papirutssalgene har i de seneste årene fått utallige vakre, marmorerte papirprodukter. Antikviteter er dyrt, men vakkert, litt rimeligere på antikmarkedene som hver helg avholdes på fastlandet innenfor Venezia.

Kunstnerne

Å heve blikket opp fra de små smugene eller fra kanalene kan gi nye opplevelser. For litt opp på husveggene henger minnetavler over mer og mindre kjente kunstnere som igjennom tidene har bodd i Venezia. Og dem er det ikke få av. Både Richard Wagner og Lord Byron hadde en eksklusiv utsikt mot Canal Grande da de komponerte ditto musikk og dikt. Malerne Renoir, Delacriox og Turner foreviget Venezias skjønnhet på sine lerretter. Goethes reise i Italia og i Venezia er kjent for mange. Men også forfatterne Percey Shelley, Marcel Proust, Honoré de Balzac, Guy de Maupassant, Rainer Maria Rilke, Friederich Nietzsche, og ikke minst Thomas Mann hentet inspirasjon til sine litterære verk i Venezia. Og på Harrys bar henger fotografier av stamgjesten Ernest Hemingway. Men kjente skikkelser er også født her. Vivaldi, Goldoni, Marco Polo og Casanova er blant disse.

Også norske Marcello Haugen reiste til Venezia tidligere i dette århundret, i håp om å finne tilbake til sine aner, som han mente var den adelige, venezianske Marcello-familien. Men Marcello Haugens Venezia-reise ga få resultater i så henseende.