Tilbake

På med masken!
(ELLE)

Hva med en gullmalt maske med perledekor? En grotesk «Pantalone» fra commedia dell'arte? Eller liker du den rene, hvite venezianske «bauta»-masken best? Karnevalet i Venezia er en enestående mulighet til å skifte identitet. Legg fra deg ditt eget trøtte tryne, kle på deg et nytt ansikt og møt verden på en måte du aldri har gjort før. Hvis du våger, er du garantert en unik ferieopplevelse. Men husk; bestill soveplass i tide, kanalbyen er sprengt i februar.

De overdådige kostymene som vi idag forbinder med karnevalet i Venezia, var slett ikke det aller viktigste under karnevalets blomstringstid på 1700-tallet. Mange iførte seg kun en hvit maske, sort hatt og en sort fotsid kappe som vernet mot den kalde februar-fuktigheten fra kanalene. Ti dagers karneval var intet teatralsk fesjå - slik det ofte kan virke i dag - men snarere et frihetens pusterom. Regler, normer og moral var skjøvet ut i kanalene. Den enstemmige oppfordringen var nytelse, vitalitet og livsglede. Og det var nettopp de tversoverskårne klassiske bauta-maskene som ga byens kvinner og menn muligheten til å leve ut sine lekne og frivole galskaper uten å bli gjenkjent. En gråhåret, aristokratisk karnevalsekspert i Venezia sa det meget betegnende i et TV-intervju for en tid tilbake: «Gjennom karnevalet oppdaget venezianerne på 1700-tallet den virkelige livsgleden, og tro meg, dette var viktigere enn oppdagelsen av Amerika!»

Festen fra innsiden

Venezias karneval kan enten betraktes utenifra eller oppleves fra innsiden. Dessverre velger de fleste det første. Turistene som besøker Venezia under karnevalet er som oftest maskeløse og fotohungrige. De vandrer hvileløst omkring i de sprengfulle trange smugene - som iblant er enveis»kjørt» for å unngå full kork - i jakten på stadige nye fotogene portretter. De vet ikke hva de går glipp av. For å delta selv i karnevalsfesten, våge å ta kontakt med andre fremmede og spennende masker, samt fjerne seg noen stenkast fra den vulgære, tyktfltende turistmassen, er noe helt annet. Utstyrt med maske og en leiet eller selvsydd karnevalsdrakt er det mulig å tre inn i dette surrealistiske scenariet:

Stillferdige kanaler med «dukkesmå» broer - en blankpolert gondol kommer glidende rundt et avflasset hushjørne med en Casanova-lignende høyreist mannsskikkelse stående i båten; sort kappe, hvit maske, trekanthatt, han tar av sin hatt og hilser.... Trange lysfattige smug der solen aldri treffer løvehodene på de sorte dørklinkene - to mørke siluetter med store fjær i hattene sklir forbi, forsvinner inn en lav dør med et merkverdig gatenummer 1076/C og vinker; «Entra! Kom inn!» . Ærverdige palazzo'er med pompøse lysekroner fra Murano og minnetavler på veggen om store kunstneres opphold - fra et spissbuet vindu med hvitskurt kniplingsramme lyder klassisk musikk mens en maskekledd mørkhåret skjønnhet lener seg ut mot kanalen og vifter med sin yndige rokokkovifte, vinker hun? Inn på en «campiello», en liten plass, kommer en gruppe på 4-5 sultanlignende skikkelser i perlebroderte, silkeblanke gevanter med halvmeterhøye hatter i forskjellige farger - de blir stående urørlige og lydløse ved den gamle brønnen, som en imponerende tekstilskulptur. Opptatt av sitt eget «teater» enser de ikke de skrålende typene med teater-masker i brunt lær med store neser og buskete hår som skratter høyt mens de drar forbi.

Ditt private teater

Under søylene på Markusplassen, tidlig en morgen, før plassen koker av karnevalsgjester, sitter DU på byen eldste, dyreste og mest ærverdige cafè, Café Florian, i din sorte kappe og enkle maske - lenge betrakter du mannen på bordet ved siden av i det store barokkspeilet under de vakre takfreskene, før du lener meg mot ham og gir ham et anonymt kompliment.

Karnevalet i Venezia inviterer oss til å være skuespillere i vårt eget liv. I verdens vakreste kulisser. Her kan du prøve ut et nytt ansikt. Et nytt kroppsspråk. En ny stemme. Eller du kan kle deg som motsatt kjønn. Men vær på vakt for misforståelser - for karnevalet i Venezia er et yndet sted for homser i kvinneklær.

Dyr folkefest

Siden venezianerne i 1970-årene tok opp igjen sin historiske karnevalstradisjon, har Venezia komune vært den formelle arrangøren av serien med karnevalsfestligheter som foregår på byens mange plasser og palasser. De seneste årenes karneval er overtatt av profesjonelle arrangører. I 1998 brukte de nesten 7 millioner kroner - både kommunale og sponsede midler - på den gedigne folkefesten. Til hva? Utearrangementer, gateteatre, musikk, gjøglere, kostymekåringer og barneaktiviteter på utallige plasser, samt opprydningen etterpå. Alle aktiviteter er gratis. Innendørs er det satt opp velvalgte teaterforestillinger, viktige konserter og planlagte maskeradeball, mot betaling og med forhåndsbestilling. Dessuten arrangerer private initiativtakere karnevalsfester og enkelte kaféer har spesielle karnevalsmarkeringer. Ikke å forglemme er de venezianske karnevalskakene; «frittelle» (smultstekte boller med rosiner eller krem) og «galani» (flortynne fattigmannlignende saker med melisdryss).

Mye mer enn karneval

Selv om Venezias karnevalsprogram - som deles ut enten på hotellet eller på turistinformasjonen i byen - er stadig mer fyldig etterhvert som feitetirsdag nærmer seg, kan det være befriende å huske på at Venezia er langt mer enn bare karneval.

Å oppleve Venezia utenom karnevalet - gjerne noen dager før eller etter folkefesten - er et helt annet eventyr. Da kan du for eksempel vandre over broer og i smug utenom de skiltede veiene, som vanligvis er tettpakkede av turister. Dette er fotgjengernes paradis. Utnytt det. Intet annet sted i verden kan du gå i timesvis i unike historiske omgivelser uten å høre lyden av en bil. Du kan spasere (i gode sko!) gjennom Europas eldste jødiske ghetto, gjennom universitetsområdet Dorsoduro - der det myldrer av unge studenter - eller vandre langs Zattere-kaien og puste fritt ut Giudecca-kanalen. Underveis kan du oppdage - hvis du har en ordbok, eller spør en venezianer om han kan oversette bronavnet til engelsk - at de små broene har helt spesielle navn som forteller om spesielle hendelser som en gang skjedde akkurat der. I området omkring «ponte delle tette» (puppenes bro) satt byens prostituerte i vinduene og bød seg fram. Og ved «ponte dei squartai» (de opphuggedes bro) ble kroppene etter halshuggede fanger stilt opp til skrekk og advarsel mot lovbrudd.

Hvis føttene plutselig stanser ved Canal Grande, uten å finne noen vaporetto-ferge til å komme seg videre, kan det hende at det står en overfartsgondol - en «traghetto» - og venter. En gondolfører skysser passasjerer over kanalen, stående i båten. For noen få lire kan du få deg en dagligdags, ørliten og ekte veneziansk gondoltur. Ellers må du betale cirka 500 kroner for en halvtimes tur i dette unike, stillferdige og vakre fartøyet. Har du likevel penger til å spandere en egen gondoltur, er dette en uforglemmelig opplevelse om natten, i lyset av byens gatelykter og månelysets glitter på kanalene.

Stille natt

Natten i Venezia er magisk. Ikke fordi den pulserer, som i andre byer. Tvert imot. Det er stillheten som regjerer. Og det er nettopp denne nattlige roen som gir et inntrykk av å vandre omkring i en gedigen teaterkulisse. Markusplassen er på sitt vakreste. Rialto-broen ser ut som om den er laget av melis. Og kirken Santa Maria della Salute ruver ensomt ved munningen av Canal Grande. Uvirkelig og stemningsfullt. Romantisk når man er to. Men også alene er det mulig å vandre trygt omkring. Gatekriminalitet er et sjeldent fenomen.

Det er innbyggerne selv som har regulert lokalenes strenge åpningstider. Det betyr at de aller fleste restauranter og barer stenger i god tid før midnatt. Kun et par kaféer på Markusplassen, på Campo Santa Margherita og på et og annet bortgjemt sted i byen, er åpne i sene nattetimer.

Kro-kultur

I Italia har maten og måltidene nesten noen hellig over seg. Å bevege seg vekk fra området Markusplassen/Rialto er enbetydende med å øke sjansen for å spise bedre og billigere. Det mest spennende er imidlertid å oppdage kanalbyens århundregamle vertshus-kultur. For det er i disse gamle kroene - «bacari» eller «osterie» på veneziansk - at byens egne innbyggere inntar sine måltider.

Omgitt av mørke bjelker og kobberkjeler som henger i taket - står gjestene ved disken og drikker lokal vin (musserende hvit «prosecco» eller jordbærdruevinen «fragolino») med en liten, hjemmelaget snacksbit attåt (kanapé med baccalà, ostefylt aubergin, grillet reke, frittert oliven, innbakt mozzarellaost, osv. - mindre en ti kr. pr. bit) eller de setter seg ned og bestiller en av dagens retter. En pastarett koster omkring tretti kroner.

Noen «bacari»-kroer er blitt mer eksklusive og maten mer sofistikert. De fleste holder imidlertid middels standard i prisene og maten er meget bra. Kanalbyens aller eldste kro «Cantina Do Mori» har røtter tilbake til 1400-tallet. Her, i det travle handlesområdet rett vest for Rialto-broen, møttes handlesmennene over et glass da kanalbyen var en av Europas mektigste handelsimperier. Det var her de fortalte om sine handelsreiser til Orienten, om ukjente krydder, om praktfulle tekstiler. Og det var her de spurte hvor byens beste kurtisaner (Venezias luksusprostituerte) holdt hus. På «Cantina Do Mori» har tiden stått stille. Diskusjonene har endret seg. Men den mørke, gamle stemningen lever fortsatt. Og i karnevalstiden - med masker og kostymer - er et glass på denne vinkroen som en drømmereise tilbake i Europas historie.