Å skrive seg innover med egen pen (
Alternativt Nettverk 2003)
Penn og papir kan være unike verktøy i en selvutviklingsprosess. Både fri skriving og fokusert skriving fører til at man ser hva som rører seg i ens egen indre verden, skriver journalist Kristin Flood, forfatter av boken ''Amor Fati - om å elske sin skjebne''.
Av Kristin Flood
Selvutvikling handler om å vikle seg selv ut. Av sine automatiske handlinger. Av sine forhåndsprogrammerte reaksjoner som bare skjer, uten at vi legger merke til det. I etterkant hender det at vi spør ''hvorfor reagerte jeg slik?''. Men vanligvis går vi automatisk i forsvar, særlig hvis noen retter en anklagende pekefnger mot oss. For i vår indre verden er det vanene som styrer og ''programmeringene'' som bestemmer. Og når vår bevissthet begynner å sette spørsmål ved noe - vel og merke uten å dømme og kritisere, men bare være nysgjerrig - protesterer de fastsatte mønstrene. Vanen har makt. Det vet vi.
Vikle seg ut
Derfor er det et krevende arbeid å vikle seg selv ut, å oppdage hva som rører seg bakenfor ''masken'', bakenfor vanens makt. Tålmodighet, medfølelse og ømhet for seg selv er nødvendig underveis, men også klarhet, standhaftighet og viljestyrke. For
rundt hvert hjørne står vår indre Sabotør klar med sine utspekulerte metoder, som
dømmer og kritiserer, som vet hvor han skal stikke, som får oss til å føle oss små
og ubetydelige. De fleste av oss kjenner igjen ''krympestemmen'' og hvilken virkning
den har på humøret, dagsformen, men også på kroppen vår.
Iblant, når jeg har merket at krympestemmen har fått overtaket, setter jeg meg ned
- også i etterkant - med penn og papir. Jeg lukker øynene noen minutter og
gjenopplever krympestemmen og hva den sier inni hodet mitt. Jeg konkretiserer den,
som om den er en energi som finnes inni meg som jeg kan ha en dialog med. Så åpner
jeg øynene, tar blokken min og begynner intervjuet:
- Hva mente du egentlig med det du sa? Hvorfor sa du det? Hvorfor akkurat i den
situasjonen? Hva ville du oppnå? Hvem ligner du på, av folk jeg kjenner? Stemmen
din minner meg om noen, men hvem? I hvilke situasjoner dukker du opp? Har du andre
uttrykk også? Og slik fortsetter jeg. Svarene renner ut av pennen. Det ene
spørsmålet følger det andre. Hvem, hva, hvor, hvorfor, hvordan, er en god
huskeregel. Jeg skriver alt hva som kommer opp i tankene mine, hvert eneste ord.
Dette er kun til meg selv. Jeg kan brenne eller kaste alt sammen etterpå. Ingen
behøver å se. Jeg kan til og med si til meg selv at det hele var en lek.
Etterforskning
Men dette er ingen lek. Dette er en form for granskning. Et etterforskningsarbeid
med nysgjerrigheten som drivkraft for å finne ut mer om hva som foregår på innsiden
av oss, i vårt psykiske univers, i vårt eksistensielle og spirituelle univers. Og
nettopp for å utvikle en større bevissthet ? med andre ord at vi forstår, opplever
og legger merke til hva som skjer - er vår evne til å skrive en unik og helt gratis
metode.
Noen av dem som kjenner til såkalt ''creative writing'' kjenner verdien av såkalte
''morning pages'' - morgensider. På nattbordet ligger penn og papir. Vekkerklokken
ringer 20 minutter før tiden og vi setter oss opp i sengen. I
grenselandestilstanden mellom søvn og våkenhet begynner vi å skrive alt hva som
dukker opp i hodet vårt. Vi beskriver hvordan kroppen kjennes ut, hvilke tanker som
kommer, hvordan innsiden av oss våkner til en ny dag og tanker som dukker opp
angående denne dagen. Pennen går kontinuerlig. Også hvis det ikke skjer noe i hodet
vårt. Da skriver vi rett og slett at ''akkurat nå er det helt stille inni meg'' og vi
prøver å beskrive tilstanden. Vi fortsetter å utforske. Går inn i krokene og snuser
på hva som ligger der og hvordan det kjennes ut. Drømmer, plutselige fjerne
minner, ideer eller spontante bekymringer dukker opp og kan få sin plass på
papiret. Vi tømmer oss, som i en slags meditasjon. Vi fortsetter inntil 20
minutter er over. Deretter begynner vår hverdag.
Verdifullt verktøy
Som journalist gjennom tjue år, for Aftenposten og andre norske medier, har jeg
naturligvis et sterkt forhold til det å skrive. Men da jeg begynte å meditere på
1980-tallet, deltok i gruppearbeid, møtte Deepak Chopra i Oslo og hans bøker,
visste jeg ennå ikke hvilket verdifulle verktøy jeg hadde mellom hendene. Bare i de
senere årene, og særlig etter møtet med Neale Donald Walsh i Oslo i 1999 (han har
skrevet forordet i boken min), har jeg forstått verdien av å skrive seg selv
innover. Det siste året har jeg, sammen med min forfattervenninde Merle Levin fra
Cape Town, begynt å dele mine erfaringer med andre skriveinteresserte norske
kvinner og menn, som også er nysgjerrige på sin egen indre verden.
Også Neale Donald Walsch var journalist. Kanskje var det grunnen til at han, på en
naturlig og spontan måte begynte sin ''samtale med Gud''. I bøkene sine beskriver han
ikke bare nye og revolusjonerende ideer, tanker, perspektiver og måter å ''se''
tilværelsen. Han viser oss også hva vi kan knytte kontakt med og hente ut av oss
selv, når vi begynner en indre dialog på papiret. Mulighetene og overraskelsene er
uendelige. Hvis vi for eksempel allerede har en kontakt med ''indre guider'',
''beskyttelses-engler'', sjamandyr eller andre usynlige energier, er det mulig å
knytte skrivekontakt med dem. Slik er det lettere å se hva de bidrar med. Svart på hvitt.
For hva er egentlig denne nysgjerrigheten, denne trangen til å utforske, dette
behovet for å rydde opp på innsiden for å se seg selv tydeligere?
Det er lett å avfeie behovet med at det slett ikke er matnyttig. Det er lett å tro
at det er en egoistisk overfokusering på oss selv. Det er lett å la Sabotøren
sabotere vår drivkraft og vår nysgjerrighet på å finne ut mer, mer. Den rasjonelle
delen av oss - ofte brukes den nettopp av Sabotøren som et effektivt verktøy - vil
helst ha konkrete svar umiddelbart, mens våre dypere lag er mer finkronet og
subtile og vanskeligere å se med et grovkornet øye. Etterhvert som vi blir mer
oppmerksomme og mer bevisste på hva som rører seg på innsiden av oss, er vi bedre
rustet til å velge, ut ifra et mer genuint og ekte sted i oss selv. Vi blir mer
tolerante og snille med oss selv - og med andre. Og vi oppdager at nysgerrigheten,
trangen til å utforske, behovet for å vikle seg selv ut, egentlig er et signal fra
vårt indre: fra den eksistensielle delen av oss. Den er denne delen av oss som er
på jakt etter vår oppmerksomhet. Det er denne delen av oss som er på jakt etter oss
- ikke vi etter den.