Tilbake

FORORD av Dr. Raymond A. Moody

KRISTIN FLOOD - i samtale om gåtene i oss

GEORG HYGEN - norsk parapsykologis ''grand old man''

RUNE AMUNDSEN - med lys og lykt i dødens landskap

HELGE HOGNESTAD - en kjetter av vår egen tid

EVA RØINE - dramaturg på indre scener

ØISTEIN PARMANN - går skjebnen i sømmene

ERIK DAMMANN - forener helhetssyn og handlekraft

JAN LOCKERT - på oppdagelsesferd i sjelens labyrint

Møte med en fysiker av verdensformat - DAVID BOHM

Alle fotografiene er tatt av HANS-OLAV FORSANG

INNLEDNING
For noen år siden skrev jeg en artikkel om obduksjon i Aftenposten. Etter eget ønske var jeg til stede mens patologen obduserte en nylig avdød eldre mann. I flere år hadde jeg vært interessert i mange aspekter ved døden, men dette var første gang jeg så et dødt menneske. Jeg var ualminnelig motivert til å delta med alle mine sanser i det som skulle skje. Jeg var ikke redd. Jeg hadde ingen følelser av motbydelighet. Jeg var bare enormt nysgjerrig på hvordan menneskekroppen er laget og på min egen opplevelse av døden.

''Fraværet av liv er så mye sterkere enn tilstedeværelsen av død'', skrev jeg senere i artikkelen. Og det var nettopp slik jeg følte det da jeg så den livløse menneskekroppen. En kropp som lignet et menneske. Ja, kanskje lignet kroppen egentlig mest på et dyr. Det som var MENNESKET var borte. Det var der ikke lenger. Personen var vekk. Uttrykket. Hans egenart. Det individuelle. Bare skallet var igjen. Godt brukt.

Jeg tror det var denne erkjennelsen som gjorde at obduksjonsopplevelsen ikke virket skremmende, skrekkelig eller motbydelig. Menneskekroppen uten liv var så grenseløst annerledes enn alt hva jeg forbandt med et menneske. Kroppen var tom. Innholdsløs. Det var ingen ting der. Det viktigste var forsvunnet. Det egentlige mennesket.

Nå sto det klarere for meg, nå kjente jeg at det jeg hadde fornemmet, følt, ant og tenkt så mange ganger i de senere årene var virkelig: Kroppen er en bærer av den usynlige, men grenseløst sterke kraften som bærer navnet LIV. Livet bor inne i kroppen. Når kroppen ikke er beboelig lenger, forsvinner livet. Det flytter, rett og slett. Hvor hen kan jeg selvsagt ikke svare på. Mine ord, min fantasi og mine tanker er altfor begrenset til å forestille seg hvor denne biten av liv skulle ta veien.

Min uforglemmelige opplevelse i Rikshospitalets obduksjonssal gav meg ingen svar. Den åpnet snarere for en rekke nye spørsmål. Igjen og igjen gjenskapte jeg den umiskjennelige følelsen av fravær jeg hadde opplevet på det patologiske laboratoriet, i håp om å komme nærmere en forståelse av den usynlige energien som ikke var til stede i kroppen lenger. I mine møter med mennesker, med intervjuobjekter og kolleger, med venner og familie, var det som om en del av meg betraktet dem på avstand og spurte: Hva er det som bor inne i kroppen din? Hva er det som gjemmer seg bak smilet, bak uttrykket i øynene? Etterhvert som jeg spurte, oppdaget jeg at alle jeg møtte, alle jeg snakket med, alle omkring meg bar i seg noe unikt. Noe særegent. En ubeskrivelig og uhåndgripelig energi. Som gjorde dem spennende. Hos noen kunne jeg fornemme denne livskraften sterkere enn hos andre. Det var som om det de bar i sitt dypeste hadde fått lov til å vokse og som om det på en ubeskrivelig måte strømmet ut av porene på dem. Ut av blikket. Ut av håndbevegelsene. Ut av ansiktsuttrykket. Ut av kroppsspråket. Det var som om livet på innsiden av dem hadde fått næring og pleie og derfor blitt tydeligere i dem. De var innhyllet i det uforklarlige vi kaller utstråling.

Dette gjorde meg meget nysgjerrig. For hva hadde de utviklet sterkere enn andre? Spørsmålet dukket stadig opp i tankene mine. Inntil jeg en dag bestemte meg for å gå grundigere til verks.

I de siste årene har jeg skrevet en rekke artikler om nye alternative behandlingsmetoder, om paranormale fenomener, om menneskets forunderlige psyke, men også litt om moderne fysikk, hjerneforskning og genetikk. Jeg har fulgt med på hvordan en streng og rasjonell tankegang har begynt å tine opp hos mange mennesker for å gi plass til fenomener som ikke lar seg forklare på en alminnelig, logisk måte. Og jeg har selv lest, hørt og opplevd situasjoner som jeg ikke har kunnet gi en forklaring. Langsomt har det gått opp for meg at en rekke både fysiske og ikke-fysiske fenomener kanskje ikke kan forklares før den dagen vi har utvidet vårt syn på mennesket og naturen. Jeg har innsett at vi lenge har levd i et så sterkt forhold til våre fysiske og konkrete omgivelser at vi har store vanskeligheter med å godta at det finnes en annen form for virkelighet, en finere, mer subtil, og usynlig virkelighet. Men jeg har opplevd det inderlige behovet hos mange for å bli mer kjent med nettopp denne immaterielle delen av livet. Selv føler jeg at kirken, som i århundrer har ivaretatt den metafysiske delen av menneskelivet, snakker et språk jeg ikke føler meg på bølgelengde med. Jeg opplever at kirken har utformet fasitsvar på en rekke spørsmål som ikke kan la seg besvare så konkret. Og dens måte å skille mennesker som tror fra dem som ikke tror på kirkens bibeltolkninger, på himmel og helvete, på Gud og Satan, er for meg ufattelig. Kanskje finnes andre nøkler til forståelse av Jesu' liv og menneskets åndelige mysterium. Kanskje har vi ennå ikke lært det språket som kan beskrive menneskesjelens vesen. Det eneste vi foreløpig har å holde oss til er våre sterke fornemmelser og vår intuisjon om at virkeligheten har en usynlig ''innside'' i tillegg til den fysiske ''utsiden''.

''Livet handler om å være til stede'', sa Jan Lockert en av de første gangene vi møttes. Umiddelbart sto bildet av den døde kroppen i obduksjonssalen på netthinnen. Igjen husket jeg kroppen der livet ikke lenger var til stede. Og jeg forsto at Jan hadde rett. At det nettopp er grader av tilstedeværelse jeg opplever hos mennesker jeg møter. De som er mer til stede enn andre, er de med den sterkeste utstrålingen.

En morgen kom idéen. Jeg ville utforske hva som skjulte seg bak den klare årvåkenheten jeg opplevde hos spesielle mennesker. Jeg hadde knapt avsluttet tanken før navnene på personene i denne boken kom som perler på en snor. Jeg hadde truffet dem i forbindelse med mitt journalistiske arbeid og hadde opplevd tilstedeværelsen hos den enkelte. Jeg hadde merket den felles utstrålingen, til tross for at deres arbeids- og interessefelt er ulikt. Sommeren -91 tilbragte jeg intense timer med hver av dem, i samtale om gåtene i oss. I en dristig balansegang mellom intellektuell skepsis og fordomsfri åpenhet overfor det logisk uforklarlige skildret hver av dem sitt syn på verden og virkeligheten. I løpet av noen uker opplevde jeg hvordan de alle, fra hvert sitt utgangspunkt, hadde brutt ut av et tradisjonelt spor og utviklet radikale idéer og holdninger. Som til stadighet overlappet hverandre.

Denne boken er intet forsøk på å gi svar på livets gåter. Den er snarere et lite innblikk i hvordan en håndfull mennesker, med ualminnelige evner til å sette ord på det som vanskelig lar seg beskrive, betrakter ulike sider av mennesket, av naturen og av vår forunderlige verden. Den er et forsøk på å berøre emner som vi ikke lærer om på skolen og som vi sjelden snakker med foreldre, venner og kolleger om. Emner og spørsmål som vi kanskje i fremtiden vil oppdage tilhører det egentlige livet.